home

Endringer i Friluftsloven

VEDRØRENDE ENDRINGER I FRILUFTSLOVEN

 

Oslo og Omland Friluftsråd (OOF) viser til høringsutkast for endringer i friluftsloven.

 

OOF er i hovedsak svært positive til endringene som er foreslått i loven og mener det er positivt at Miljøverndepartementet tar initiativ til å endre loven i tråd med at bruk av naturen og naturområdene endrer seg. OOF ser imidlertid at loven fortsatt er åpen for en del konflikter, dette bør i større grad søkes unngått. Områder der det allerede er hyppige konflikter, som strandsonen, bør ha klare regler for bruk.

 

OOF viser også til Friluftsrådenes Landsforbunds (FL) uttalelse der de uttaler at alle regler som omhandler friluftsliv bør innlemmes i loven, slik at alle lett kan finne gjeldende regler på ett sted. FL nevner bålbrenning (forskrift om brannforebyggende tiltak § 8-2, første ledd), dette er et utmerket eksempel. Det er viktig at folk som leser loven føler at de har all nødvendig informasjon om hvilke regler som gjelder for friluftsliv og ferdsel i utmark. Å ha paragrafene spredd i lovverket vil også bidra til den allmenne oppfatning at lovverket er komplisert og vanskelig å finne frem i. Friluftsloven er en av de lovene som er mest brukt av dem som ikke nødvendigvis jobber med lover, derfor bør den være klarest mulig. Dersom det ikke er ønske om å flytte paragrafer til Friluftsloven bør det komme klart frem av lovteksten hvilke lovparagrafer som også omhandler Friluftsliv og Allemannsretten.

 

Det bør generelt gå klarere frem at dette ikke kun er en lov for aktivitet på fastlandet, men også i fjæra og langs sjøen, og dette bør synes i de paragrafer der dette kan være aktuelt. Hva som er inn- og utmark i strandsone bør også komme klarere frem i lovteksten.

 

Det er positivt at det spesifiseres klarere hvilke instanser som er forvaltnings- og klageinstans til det nye lovforslaget, og OOF oppfordrer til å se loven iverksatt før 1.1.2010 for å unngå konflikter og uklarheter i forbindelse med Forvaltningsreformen som trer i kraft da, og senest 1.3.2010, altså før sommerbasert friluftsliv starter.

 

 

OOF har for øvrig følgende kommentarer til endringsforslaget:

 

§ 5 Høstingsrett

OOF er svært positive til at høstingsretten kommer inn under Friluftsloven. Det er imidlertid uklart hvorfor nøtter må ”fortæres på stedet”, og ikke kan medbringes som de andre opplistede elementene. Ei heller er det klart hvorfor det kun er røtter av urter som kan høstes.

 OOF ønsker å vise til Straffelovens § 399 som sier:

 

§ 399. Med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder straffes den som forøver noen etter §§ 255, 257 eller 391 a straffbar handling med hensyn til

1. i skog, mark eller eng værende sten, sand, ler, jord, gjødsel, mineraler, torv, mos, lyng, blomster, busker, kvister, løv, never, bark, bar, tørre trær eller grener, treavfall, uhøstet eller avfallen grøde eller frukt, eller

2. tang, ville østers eller skjell i vann, fjære eller strand.

 

Hvor gjenstandens verdi er mere betydelig, kan fengsel inntil 6 måneder anvendes.

 

Friluftslovens § 5 bør samkjøres bedre med Straffelovens §399, denne bør overføres i revidert utgave til Friluftsloven, eventuelt bør det skilles ut en del om personlig forbruk som kan hjemles i Friluftsloven. Det må revurderes hvilke av disse aktivitetene som skal være ulovlige med tanke på personlig forbruk. Selv om aktivitetene omhandlet i Staffelovens §399 i fremtiden skal være ulovlige, bør det synliggjøres sammen med Friluftslovens § 5 som forteller hva som lovlig kan høstes. Det kan slik forslaget ligger nå ikke naturlig utledes at for eksempel mose, tang og tare ikke er dekket av Høstingsretten. Blomster nevnes til alt overmål også i begge paragrafene. § 19 må da nødvendigvis også forandres tilsvarende.

Det er naturligvis en forutsetning at disse aktivitetene ikke kommer i konflikt med annet lovverk som for eksempel markaloven, plan- og bygningsloven, naturvernloven, andre deler av straffeloven og den nye naturmangfoldloven.

 

§ 9 Telting

OOF ser motivasjonen for ønsket om å fjerne 150-metersgrensen. Det er liten tvil om at det stadig blir vanskeligere å finne teltplass mer enn 150 m fra all bebodd bebyggelse i strandsonen, særlig langs Oslofjorden. OOF er likevel av den oppfatning at 150-metersregelen ikke bør fjernes fullstendig, men heller bli en veiledende grense. Det kan være vanskelig å bedømme hva som er ”rimelig avstand” fra bebyggelse dersom det ikke finnes noen antydning til hva loven mener er rimelig. 150-metersgrensen kan kun ha vært brukt veiledende også tidligere da OOF antar at det er svært uvanlig å måle opp 150 meter før et telt slås opp. Alternativt kan 150-metersgrensen omgjøres til veiledende kun i strandsonen.

For øvrig kan fjerning av 150-metersgrensa føre til økt konfliktnivå ettersom ingen nå kan si, med loven i hånd, hva som er akseptabel avstand og hvorvidt telter eller beboer har rett ved uoverensstemmelser. Man kan anta at alle vil bruke sunn fornuft, men erfaring tilsier at konflikter tidvis vil oppstå. En veiledende avstand er derfor et godt utgangspunkt ved uenigheter.

 

§ 13 Ulovlige stengsler og forbud

Dette er en svært positiv endring. Herunder bør det imidlertid legges inn spesielt forbud mot å stenge og/eller legge om gamle stier og far slik det i noen grad blir praktisert etter dagens lover. Slike gjenbygginger/omlegginger må være søknadspliktig til Fylkeskommune eller Fylkesmann, med strenge regler for dispensasjon.

Det er positivt at ordlyden endres til mer lettfattelige former.


§ 23 Forskrifter

Forskriftene til Friluftsloven bør ikke være omfattende og ikke omhandle paragrafer som går direkte på allmennhetens rettigheter i inn- og utmark. Loven må være oversiktelig og lettfattelig i ordlyd, og forskrifter bør derfor kun hjemles i paragrafene om myndighet, saksbehandling og klageinstanser.

OOF antar at eventuelle forskrifter også legges ut til høring, og vil ta utdypende stilling til disse ved det tilfelle.

 

§ 35 Inngrepsløyve for kommuner og friluftslag

OOF oppfordrer på det sterkeste at det kommer klarere frem av ordlyden i lovteksten at avtaler mellom kommune, organisasjoner og grunneier må utarbeides på frivillig grunnlag. Kun dersom forsøk på slikt samarbeid er fruktesløst bør pålegg fra kommune eller departement benyttes. Kommunen bør ikke ha anledning til å utøve arbeider på annen grunneiers mark uten å forsøke å tilrettelegge for samarbeid, slik loven nå står. OOF støtter likevel forslaget i hovedsak.

 

§40

OOF støtter forslaget i sin helhet og ber om at det fremkommer av følgeteksten til lovforslaget at dette virkemiddelet straks og i utbredt grad bør tas i bruk.

 

§§ 21, 22, 24 Myndighet og forvaltning

Fylkesmenn eller Fylkeskommunene bør være pliktige til å kontrollere at kommunene følger opp sine plikter mot friluftslivet, og pålegge kommunene å delegere slikt arbeid til aktuelle organisasjoner dersom de ikke gjør dette, eventuelt kan de melde dette inn til Miljøvernepartementet (Direktoratet for Naturforvaltning). Dette vil gi en regional homogenitet i praktiseringen av § 35 og samtidig en lokal kontroll av kommuneaktivitet. Kommunenes vilje å håndheve denne paragrafen vil kunne variere med det politiske styret, men alle landets innbyggere bør ikke bare i teorien, men også i praksis ha lik rett til å ferdes i utmark.

 

 

Tilleggskommentarer:

 

Strandsone langs sjø, vann og vassdrag (§ 6)

Det bør bli mer enhetlige regler for lovlig ferdsel på vannsiden av strandsonene. Nå ligger ansvar for fastsettelse av fartsgrenser langs land hos kommunene og er hjemlet i Havne- og Farvannsloven. Dette ansvaret bør løftes opp på fylkesnivå for å oppnå et mer helhetlig inntrykk av ferdsel på vann i Norge. Det er for tiden meget vanskelig for friluftsfolk å vite hvilke regler som gjelder i hvilke kommuner, og i praksis har mye av denne forvaltningen nylig foregått på interkommunalt nivå, gjerne innen fylkene, for å få regler med praktisk betydning. Også for badegjester og annen rolig friluftslivspraksis som padling og fiske fra land er et tryggere og mer enhetlig regelverk for slik aktivitet nødvendig.

§ 6 bør inneholde en antydning av hastighet for 100 metersonen utenfor strender langs vann og vassdrag der andre regler ikke gjelder. Denne bør være i tråd med vanligste praksis i landets kommuner, men ikke overstige 5 knop.

 

 

Bruk av barmark

Bruk av fritids- og idrettsanlegg utenom sesong bør nevnes i loven, eksempelvis under § 1a. Å benytte barmarksannlegg, som golfanlegg om vinteren eller alpinanlegg om sommeren, bør inngå som eget punkt. Slike anlegg er ofte velegnet for aktiviteter som er best egnet i åpent terreng, som skileik, bålbrenning, aking, bærplukking etc.